utflytting.

Gjør en pause i tekstene mine for å reflektere litt.

På ett visst tidspunkt har vel de fleste av oss slått opp med noen man har vert sammen med lenge. Jeg er ny til dette.
Jeg var sammen med eksen i kort under fire år, fra jeg var seksten til jeg var tyve, eller er tyve, nå ja. Vi slo opp like før jul og var veldig siviliserte rundt det hele, vi ble enig om å dele opp soverommet, sove i hver vår seng og se hvordan livet behandlet oss. Det var lite tårer, men noen. Jeg har en teori om at vi på dette tidspunktet begge var i sjokk, for min del ble historien om hvordan vi skulle fortsette å bo sammen vanskeligere og vanskeligere å fortelle for hver gang jeg gjorde det.

Men bruddet gikk bra, vi har ikke kranglet etter at vi slo opp bortsett fra en gang.
Min nye venninne er også blitt singel, hun tilbydde meg å flytte inn hos henne for bare litt mer enn det jeg betaler nå. Eget soverom og oppvaskmaskin hørtes ut som himmelen.
Da kranglet vi, men det gikk over.

Det merkelige med å være såpass god venn med eksen er at jeg har alle disse merkelige følelsene i meg som jeg på en måte ikke får ut, og når jeg snublet ned loftstrappe med fire esker rundt meg og begynte å gråte i det jeg kom inn døra innså jeg at jeg flytter vekk fra noen jeg har delt fire år av livet mitt med. En som har holdt handen min gjennom eksamener, gjennom vanskelige stunder med familie og meg selv, gjennom avgjørelen om å flytte fra han for å studere i oslo og når han flyttet ned et år etter så jeg for meg jeg lys fremtid. Denne fremtiden er liksom borte nå, og det er først nå jeg faktisk ser det.

Det er utrolig sært å plukke ut det magre lageret mitt med cd-er og dvd-er for så å se hullet i samlingen. Jeg eier ikke veldig mye, fordi jeg har flyttet veldig mye. dette er syvende gangen på fem år, jeg hadde håpet at dette kunne bli min plass. Jeg har to kurver med klær (kleskap og meg er ikke venner) To kofferter med papir, duker og sminke, tre store og en liten eske med ting, ca 2/3 er bøker og papir. En sofa/seng, et lite ikea bord... og en stekepanne. Jeg har aldri lagt veldige store planer for livet mitt fremover, men jeg tror ikke jeg kunne ha forutsett situasjonen min uansett.

Som tyveåring er jeg singel, hele mitt jordlige gods får plass i en stasjonsvogn, jeg har ikke katt(noe jeg alltid trodde jeg kom til å få meg så snart jeg flyttet hjemmefra egentlig) og jeg er langt unna halveis i utdanningen min. Det er jo ikke negativt, dette?

Mens jeg gaffer rundt små esker med glitter og skjærer meg i fingrene med tapetkniven ser jeg rundt meg og ser at jeg setter igjen et gammelt anlegg som er kobla opp til tven, jeg må fortsatt pakke de altfor mange parrene med sko sammen med de altfor mange jakkene, jeg setter igjen ikea lampa og teppene på gulvet. Men slenger med meg de myke nsb pleddene fra spontanturene mine til bergen. Også tenker jeg at "det er greit at ting står igjen her, til en annen gang. Etter fire fine år betyr ikke en lampe så mye, men de nye eventyrene og nsb pleddene mine får du ikke."