Jeg er egentlig ikke fryktelig spontan av meg. Det andre ser på som personlighetstrekk gjennkjenner jeg som bivirkninger. Jeg består av reaksjoner og motreakjsoner, hele meg er en litt for komplisert sprettball. Så når du sitter i sofaen vår, i leiligheten vår, omringet av bildene våre, med tven vår stående på i bakrunnen og sier at det ikke lengre er noe oss... Da reagerer jeg.
- Du er flott, det mener jeg, det er ikke det.
Stemmen din skjærer meg i ørene og leppene dine vibrerer mot hverandre i munnviken, som om du er på nippet til å gråte og jeg kan bare ikke takle det akkurat nå. Jeg fjerner handen min fra din som ligger åpen og klam samtidig som jeg møter blikket ditt for første gang som ny og selvstendig. Det er en tone bak øynene mine som vibrerer i takt med pulsen min. Jeg kjenner leppene mine beveger seg inn i et bittert smil og våger ikke slippe blikket ditt. Kjevene mine er kalde, kinnbeinene mine prikker slik de gjær når jeg er sint og fortvilet, men jeg er rolig enda.
- Jeg vet.
Skuldrene dine senker seg i lettelse, jeg kan høre pusten din.
- Jeg skal finne meg en annen plass å bo.
Igjen nikker jeg og smiler noe bredere. Om jeg blunker nå, om jeg ser vekk så faller jeg. Jeg har ikke råd til å falle nå, men når jeg ser handen din i øyenkroken, fortsatt åpen som om den venter på at jeg skal protestere å komme tilbake, så ser jeg ned.
- I mens bor jeg hos Therese, ja, det er det hun heter da.
Tungen din løper fort over leppene, du minner meg om en øgle, med ett er øynene dine unaturlig store og utstikkende, var de alltid slik?
- Jeg håper vi kan takle dette som voksne mennesker, at vi kan komme ut av dette som venner.
Smilet mitt døde når jeg slapp blikket ditt, men munnvikene mine rykkes fort oppover mens jeg studerer inngående en blomst på teppet.
- Nei.
Tre små blader, en snirkel i midten.
- Nei?
Fire store blander hvor den ene strekker seg over i en annen blomst. Jeg skal kaste teppet, det var det første vi kjøpte sammen.
- Du vil ikke ha meg lengre, jeg gjør ikke ting halvveis, gå din vei.
Seighet holder blikket mitt fast og tungt når jeg flytter et oppover og låser det i øynene dine.
- Jeg foreslår at du henter esker fra boden og pakker tingene dine før du drar til Therese.
Navnet hennes kommer tykt ut og mer bittert enn jeg forventet, eller kanskje mindre, jeg klarer ikke helt å bestemme meg.
- I dag?
Øynene dine er absolutt for vide, du minner meg om en gnager og pusten din går kjappere. Jeg prøver å holde på smilet, men kjenner munnen min blir til en tynn strek i det kontrollen slipper litt.
- I dag. Nå om du vil. Jeg stoler ikke på meg selv omstendighetene tatt i betrakning, du kan låne bilen, ha den tilbake i kveld.
Munnen din henter noe åpen og jeg kjenner kvalmen spre seg. Tungen din, som kjenner kroppen min og nå sikkert kjenner Therese sin på samme måte. Jeg glir handen over magen min og kjemper mot trangen til å løpe mot doen. Musklene dine spenner seg i det du reiser deg fra sofaen, jeg pleide å bli tent av å se musklene dine jobbe under skjortearmene.
- Tingene vi har sammen da?
Jeg leser dobbeltbetydningen som jeg ignorerer mens jeg søker ned til teppeblomsten igjen.
- Hent esker først, vi tar det etter at du har lastet inn dine ting.
Skrittene dine vibrerer i sofaen mens du forsvinner bortover gangen. Jeg reiser meg for å gå til kjøkkenet og mens hodet mitt forsvinner litt holder jeg meg i dørkarmen og ser på ryggen din. Kvalmen brer seg opp og neglene mine forsvinner en milimeter inn i det myke treet. Du drar frem skuffer med klær som du bare heller nedi eskene. Du ser sint ut og det irriterer meg mer enn jeg kunne satt ord på.
Kaffetrakterern står enda på, kaffen ble aldri drukket etter at du kom hjem så jeg finner meg en kopp. Mellom lyden av hellende kaffe hører jeg bare susing av klær nedi esker så jeg skrur på cd-spilleren. Mens jeg blåser på en alt for varm kaffe synger Woven Hand om hvordan flammen brenner i rødt. Det svir i øynene mine når han i myk stemme synger seigt ”And she said that none would have her”. Kaffen brenenr ikke like hett når jeg setter samme sangen på på nytt og jeg drikker den i litt for store slurker mens frysningene tar kroppen min. Du går forbi med med stivt blikk og to esker i armene, kjeven din er stram. Jeg heller meg mer kaffe og går i gang med å åpne skap og skuffer. Det er lite i denne leiligheten som jeg er spesielt knyttet til, mesteparten av det du ikke tar med deg kommer jeg til å kaste.
Mens du kommer inn og åpner skuffer i stuen teller jeg blomsterbladene på nytt og kjenner saltsmaken mens jeg nynner ”And she said that none would have her”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar