blomsterfrø

Kjenner varmen som åpner noe helt nytt
Tenke tanker uten begynnelse og slutt
med en hage i magen
og fregner på nesen
ble skuffen med regninger
absurd og full av blomsterfrø

Pusterom

I kveld var hun bare en av mange
flytende på musikken
hun var stille vann
gnistene hadde hun lagt hjemme
og med et slitent smil ga hun opp
hun slukket ilden som hadde brent for kraftig
og tenkte på en pike fra lenge siden
som hadde danset barfot i gresset
vitende om at hun var akkurat den hun var
helt ut til fingertuppene

Buss

å sitte på en buss
beruset av sollyset og muligheten til å kjøre videre til du er tom for penger
og lyst
Det kommer usynkroniserte basslyder fra den kollektive reisekammerat
De vet sin endestasjon
mens du drømmer sløvt om å kjøre forbi

November

Såret fra ungdommen grodde.
Jeg ble noen andre en stund, faset inn og ut av virkeligheten.
Slik det skal være for noen, de sterke som kommer seg videre og ikke sitter fast i ungdomstidens bitterhet og trang for urettferdig behandling. Det er ikke alle som skal sitte og mate monsteret sitt. Men kulden som gnog seg fast når månedskiftet kom og som holdt fast til overgangen var klar, den ble.

Jeg er som dekket av kloremerker når jeg går under det varme vanner i dusjen, det svir, smelter og huden vrir seg under varmen. Ordentlig varm blir jeg ikke, brystene har nuppet seg og slipper ikke tak for vannet, jeg holder tett rundt meg selv. Det er en kulde som kommer utenfra og som graver seg innover. Det er derfor jeg alltid føler meg som meg selv i denne måneden. Kulden kommer og den drar ikke før jeg har gitt opp.

Jeg ble ikke ordentlig varm, jeg ble bare rød og svimmel. Jeg surrer to håndklær rundt meg og en badekåpe så går jeg ut i stuen. Det kommer en stødig takt av musikk fra dataen og jeg kler meg inn med to gensere, tykke sokker, tykk bukse. Nesen min er en isbit. På dataen lyser det sosialt liv, hvor jeg ikke trenger å gå ut i kulden som slikker meg over bar hud og sniker en forførende hand under løse klær. Jeg fraser fra meg til folk jeg later som jeg kjenner, men som ikke gir meg mer av seg enn de tør. Hvor jeg kanskje gir fra meg for mye. Hvor mye kan man gi fra seg selv uten å få noe tilbake?

Jeg heller meg kaffe og klikker meg gjennom livet mitt mens jeg venter på at den skal bli kjølig nok til å drikkes uten å brenne meg. Jeg drikker den før det og jeg kjenner tuppen av tungen min svir, når jeg tar handen opp til tungen er den varm og jeg puster kaffe ånde på meg selv. Det er november ute, bladene har falt, her og der er det fryste sølepytter og det er mørkt. Hva kan man si om ett menneske som assosierer seg med en slik måned? Det var vel egentlig aldri ett valg, det bare ble sånn. Jeg blir sittende stille og lengte etter ett menneske som kan ta del i min semi filosofiske diskusjon med meg selv. Jeg har ingen slike, jeg har forståelsesfulle mennesker, lyttende, distraherende, tullete mennesker. Og jeg blir pluttselig irritert over hvor lite diskusjon det er mellom meg og ett annet menneske. Alt jeg gjør er å gi ut informasjon og få noe tilbake, noe i dette tilfelle kan være alt fra en blank skjerm til ett smil og ett løfte om at de alltid er der. Jeg lærte meg for noen år tilbake at folk som sier de alltid er der, de skal man aldri stole på.

Jeg sitter her i en fantasi verden med kaffe ved siden av meg, tre mennesker som ikke bryr seg på skjermen, en intens trang til å ta toget til en stasjon, gå av og møte noen som tar meg med hjem, viser meg bøker, skjenker meg kaffe og diskuterer med meg til jeg sovner av utmattelse. Det er november ute, nå begynner det å regne og jeg blir sittende med øynene på skjermen og vente på at måneden skal gå over så jeg kan late som om jeg er noen andre igjen.