utflytting.

Gjør en pause i tekstene mine for å reflektere litt.

På ett visst tidspunkt har vel de fleste av oss slått opp med noen man har vert sammen med lenge. Jeg er ny til dette.
Jeg var sammen med eksen i kort under fire år, fra jeg var seksten til jeg var tyve, eller er tyve, nå ja. Vi slo opp like før jul og var veldig siviliserte rundt det hele, vi ble enig om å dele opp soverommet, sove i hver vår seng og se hvordan livet behandlet oss. Det var lite tårer, men noen. Jeg har en teori om at vi på dette tidspunktet begge var i sjokk, for min del ble historien om hvordan vi skulle fortsette å bo sammen vanskeligere og vanskeligere å fortelle for hver gang jeg gjorde det.

Men bruddet gikk bra, vi har ikke kranglet etter at vi slo opp bortsett fra en gang.
Min nye venninne er også blitt singel, hun tilbydde meg å flytte inn hos henne for bare litt mer enn det jeg betaler nå. Eget soverom og oppvaskmaskin hørtes ut som himmelen.
Da kranglet vi, men det gikk over.

Det merkelige med å være såpass god venn med eksen er at jeg har alle disse merkelige følelsene i meg som jeg på en måte ikke får ut, og når jeg snublet ned loftstrappe med fire esker rundt meg og begynte å gråte i det jeg kom inn døra innså jeg at jeg flytter vekk fra noen jeg har delt fire år av livet mitt med. En som har holdt handen min gjennom eksamener, gjennom vanskelige stunder med familie og meg selv, gjennom avgjørelen om å flytte fra han for å studere i oslo og når han flyttet ned et år etter så jeg for meg jeg lys fremtid. Denne fremtiden er liksom borte nå, og det er først nå jeg faktisk ser det.

Det er utrolig sært å plukke ut det magre lageret mitt med cd-er og dvd-er for så å se hullet i samlingen. Jeg eier ikke veldig mye, fordi jeg har flyttet veldig mye. dette er syvende gangen på fem år, jeg hadde håpet at dette kunne bli min plass. Jeg har to kurver med klær (kleskap og meg er ikke venner) To kofferter med papir, duker og sminke, tre store og en liten eske med ting, ca 2/3 er bøker og papir. En sofa/seng, et lite ikea bord... og en stekepanne. Jeg har aldri lagt veldige store planer for livet mitt fremover, men jeg tror ikke jeg kunne ha forutsett situasjonen min uansett.

Som tyveåring er jeg singel, hele mitt jordlige gods får plass i en stasjonsvogn, jeg har ikke katt(noe jeg alltid trodde jeg kom til å få meg så snart jeg flyttet hjemmefra egentlig) og jeg er langt unna halveis i utdanningen min. Det er jo ikke negativt, dette?

Mens jeg gaffer rundt små esker med glitter og skjærer meg i fingrene med tapetkniven ser jeg rundt meg og ser at jeg setter igjen et gammelt anlegg som er kobla opp til tven, jeg må fortsatt pakke de altfor mange parrene med sko sammen med de altfor mange jakkene, jeg setter igjen ikea lampa og teppene på gulvet. Men slenger med meg de myke nsb pleddene fra spontanturene mine til bergen. Også tenker jeg at "det er greit at ting står igjen her, til en annen gang. Etter fire fine år betyr ikke en lampe så mye, men de nye eventyrene og nsb pleddene mine får du ikke."

Galskap

Jeg hørte en gang min egen gråt fra under dynen.
Sittende å observere meg selv fra speilet
innså jeg muligeheten;
sammfunnets sammensmelting av egoisme
og hor
har brakt meg til galskap.

(Jeg vandret ut av speilet og la meg til å sove med min side.
Når jeg våknet dagen etter var jeg borte)

Frelse

Du fikk meg til å tvile på Gud.
Med brune lokker som klistret seg til pannen min.
stemmen din fyller stillheten med bønner,
om frelse, om nåde, om overgivelse.

Du fikk meg til å tro på noe høyere.
Med foldede hender ga jeg opp.
Øynene dine som brant for bare meg,
i løfter om dans, om villskap, om vibrasjoner.

Avhengigheter

Avhengigheter finner oftest veien
i de smaleste åpninger,
når du ser en annen vei.
Kaffe,
sigaretter,
ødelagte mennesker.

plutselig er de der med hullete jeans,
lekne smil i røde lepper,
mens du prøver å holde fokus.
sangene
som minner om
deg.

Brudd til Woven Hand

Jeg er egentlig ikke fryktelig spontan av meg. Det andre ser på som personlighetstrekk gjennkjenner jeg som bivirkninger. Jeg består av reaksjoner og motreakjsoner, hele meg er en litt for komplisert sprettball. Så når du sitter i sofaen vår, i leiligheten vår, omringet av bildene våre, med tven vår stående på i bakrunnen og sier at det ikke lengre er noe oss... Da reagerer jeg.

- Du er flott, det mener jeg, det er ikke det.
Stemmen din skjærer meg i ørene og leppene dine vibrerer mot hverandre i munnviken, som om du er på nippet til å gråte og jeg kan bare ikke takle det akkurat nå. Jeg fjerner handen min fra din som ligger åpen og klam samtidig som jeg møter blikket ditt for første gang som ny og selvstendig. Det er en tone bak øynene mine som vibrerer i takt med pulsen min. Jeg kjenner leppene mine beveger seg inn i et bittert smil og våger ikke slippe blikket ditt. Kjevene mine er kalde, kinnbeinene mine prikker slik de gjær når jeg er sint og fortvilet, men jeg er rolig enda.

- Jeg vet.
Skuldrene dine senker seg i lettelse, jeg kan høre pusten din.
- Jeg skal finne meg en annen plass å bo.
Igjen nikker jeg og smiler noe bredere. Om jeg blunker nå, om jeg ser vekk så faller jeg. Jeg har ikke råd til å falle nå, men når jeg ser handen din i øyenkroken, fortsatt åpen som om den venter på at jeg skal protestere å komme tilbake, så ser jeg ned.
- I mens bor jeg hos Therese, ja, det er det hun heter da.
Tungen din løper fort over leppene, du minner meg om en øgle, med ett er øynene dine unaturlig store og utstikkende, var de alltid slik?
- Jeg håper vi kan takle dette som voksne mennesker, at vi kan komme ut av dette som venner.
Smilet mitt døde når jeg slapp blikket ditt, men munnvikene mine rykkes fort oppover mens jeg studerer inngående en blomst på teppet.
- Nei.
Tre små blader, en snirkel i midten.
- Nei?
Fire store blander hvor den ene strekker seg over i en annen blomst. Jeg skal kaste teppet, det var det første vi kjøpte sammen.
- Du vil ikke ha meg lengre, jeg gjør ikke ting halvveis, gå din vei.
Seighet holder blikket mitt fast og tungt når jeg flytter et oppover og låser det i øynene dine.
- Jeg foreslår at du henter esker fra boden og pakker tingene dine før du drar til Therese.
Navnet hennes kommer tykt ut og mer bittert enn jeg forventet, eller kanskje mindre, jeg klarer ikke helt å bestemme meg.
- I dag?
Øynene dine er absolutt for vide, du minner meg om en gnager og pusten din går kjappere. Jeg prøver å holde på smilet, men kjenner munnen min blir til en tynn strek i det kontrollen slipper litt.
- I dag. Nå om du vil. Jeg stoler ikke på meg selv omstendighetene tatt i betrakning, du kan låne bilen, ha den tilbake i kveld.
Munnen din henter noe åpen og jeg kjenner kvalmen spre seg. Tungen din, som kjenner kroppen min og nå sikkert kjenner Therese sin på samme måte. Jeg glir handen over magen min og kjemper mot trangen til å løpe mot doen. Musklene dine spenner seg i det du reiser deg fra sofaen, jeg pleide å bli tent av å se musklene dine jobbe under skjortearmene.
- Tingene vi har sammen da?
Jeg leser dobbeltbetydningen som jeg ignorerer mens jeg søker ned til teppeblomsten igjen.
- Hent esker først, vi tar det etter at du har lastet inn dine ting.

Skrittene dine vibrerer i sofaen mens du forsvinner bortover gangen. Jeg reiser meg for å gå til kjøkkenet og mens hodet mitt forsvinner litt holder jeg meg i dørkarmen og ser på ryggen din. Kvalmen brer seg opp og neglene mine forsvinner en milimeter inn i det myke treet. Du drar frem skuffer med klær som du bare heller nedi eskene. Du ser sint ut og det irriterer meg mer enn jeg kunne satt ord på.

Kaffetrakterern står enda på, kaffen ble aldri drukket etter at du kom hjem så jeg finner meg en kopp. Mellom lyden av hellende kaffe hører jeg bare susing av klær nedi esker så jeg skrur på cd-spilleren. Mens jeg blåser på en alt for varm kaffe synger Woven Hand om hvordan flammen brenner i rødt. Det svir i øynene mine når han i myk stemme synger seigt ”And she said that none would have her”. Kaffen brenenr ikke like hett når jeg setter samme sangen på på nytt og jeg drikker den i litt for store slurker mens frysningene tar kroppen min. Du går forbi med med stivt blikk og to esker i armene, kjeven din er stram. Jeg heller meg mer kaffe og går i gang med å åpne skap og skuffer. Det er lite i denne leiligheten som jeg er spesielt knyttet til, mesteparten av det du ikke tar med deg kommer jeg til å kaste.

Mens du kommer inn og åpner skuffer i stuen teller jeg blomsterbladene på nytt og kjenner saltsmaken mens jeg nynner ”And she said that none would have her”

Vibrasjoner

jeg har et dyr i ryggraden, den vrir seg med meg mens jeg danser.
mens jeg maler deg utover i sengetøy av gull og påfulgfjær.
jeg har elver i magen som bruser over.
det klør i pulsen,
i halsen,
i smilet som for lengs ble manisk i det du dyttet meg litt for nær
kanten.
Jeg har klør du enda ikke har sett,
en latter som vil rive deg i fillebiter før kvelden er omme.
Jeg har sluppet opp for vuggende bølger
og er igjen
vibrerende natur.

Knull

- jeg fant ikke lykken.

ikke der jeg trodde jeg skulle finne den
mellom halvskitne sengetepper i gult.
tre timer senere satt jeg på en buss,
håret i knuter og leppestiften min på pikken din.
med bitter tobakksmak på tungen og hjertet i lomma fant jeg ikke lykken,

- dansende i svetten din.

Frelsen mellom dine lår

- henne

meg selv nå.
i dette sekund
reflekterene
eksisterende
(på en måte)

jeg har jaktet virkeligheten nå en stund
gjør ikke alle det?
jakter sin egen virkelighet.
jeg jakter også håpet
rusen av å bli skuffet er alt for susende
jeg ødelegger meg selv med vilje

jeg styres av min egen lyst
fallende inn i denne evigvarende nytelsen
(om du kan kalle dette nytelsen, himmelen er ikke for langt unna,
helvete er bare et blikk)
bannende over meg selv på enden av turen
leende mot deg i det du kommer
jeg har lett etter meg selv i alt for mange skittne lakener.
dette blir ikke det siste

du
observerer
konstruerer meg til ditt
eiendommelige, syke, selvopptatte du
(jeg elsket deg, vet du)

-han

jeg ser deg gråte
jeg har sett det alt for mye
i min egen verden forsvant min egentlige medlidenhet
erstattet av et håp om deg
du ville alltid være ren
jeg ødela det med vilje

stønnet du i lyst eller avsky?
lukket du øynene i nytelse eller var det ikke meg du tenkte på?
jeg har ikke vært den eneste
som søkte frelsen mellom dine lår
som en sulten ridder i et korstog
jeg vil ikke bli den siste

hammrende inn og ut av deg
hungrende, lengtende, døende og du var en kilde
svetten min klistrer seg mot huden din
(ditt flirende ansikt slo meg aldri som vakkert, selv ikke i det jeg kom)
jeg dør nå snart
det er ingenting vakkert over kroppen din som hiver og puster
halvt i galskap klamrer jeg meg til mitt siste strå.
(skjelvende, gråtende, leende, jeg vil fortsette jakten i deg)

Vin og kjærlighet

smaken av kvelden ruller over tungen min
jeg liker ikke vin, men jeg liker følelsen
ordene mine flyter over leppene altfor fort
følelsene sitter fast i magen
tårene mine forsvinner i din rødmalte munn
haltende samtale og meninger
livet lå i dette

blikket ditt varmer meg forsiktig innvendig
fascinert av røyken som glir mellom oss
jeg tenkte aldri på deg før nå
latteren som fyller rommet og askebeger med for mange sneiper
jeg trenger ingenting
men vil gjerne ha
akkurat dette

vin og kjærlighet

Støvete smil

I en liten pakke under senga mi
har jeg gjemt alle minnene mine om deg.

Og en dag skal vi sitte sammen.
Med mine fingre som stryker over dine.
Med leppene dine som kysser skulderen min.

skal vi børste støv av pakken
og glemme

at du gikk.

Månenymfe

fascinert av lysene som voldtok fjellene
fant hun seg selv dansende på fuktig gress.
ung i årene, sent i uskyldigheten

(hun ville alltid være blek som en månestråle
og
jomfruelig i minnene til de få)

Minnes

det er ikke bitterheten jeg vekker
men jeg tenker i minner med form av åpne lepper

det var aldri meningen å være trass
men la meg for et øyeblikk minnes det vi aldri ble

Minners rom

Jeg skimter deler av det jeg var,
biter av det jeg kunne blitt,
blant fotoalbum, gamle bøker og velkjent latter.
Og hver gang jeg går inn i ett rom,
Ser jeg biter av det som låste meg fast i den jeg er nå.

Kalde fingertupper

det er noe alle vet
at du elsker piken
med kalde
fingertupper
og varmt
hjerte

(bare du kan temme frosten)

Engelens siste dans

Jeg ser deg nå og da
I skyggen av et minne

Jeg ser deg for ofte i et ansikt som ikke er deg.
Selv om orkesteret har stoppet, hører jeg minnene spille.
alltid den samme sang.

Ego

det er sjeldent jeg føler livet går fra meg.
Jeg tripper stadig etter med sko som gjør meg mer til meg.
Er det ikke det som er vitsen?
Våkne naken og dekker seg til med seg selv?

Jeg danser gjerne sammen med deg.
selv om jeg aldri kan elske deg slik jeg elsker meg selv
Men du har så pene tanker
Jeg føler du er litt meg.

(Det er jeg som er vakrest i verden,
for jeg kan jo ikke se gjennom dine øyne)

Definisjon: Frihet

Jeg skulle være fri,
leve fra dag til dag og male på veggene.
Jeg skulle huske min mor og hennes forsøk.
solen skulle alltid vekke meg og frokost var klokken tre.
Jeg skulle være vakker bare for meg selv
med skjørt som flagret i vinden og gensere som gled ned den ene armen.
Jeg skulle sitte på torget uten sko og røke sigarer.
Med musikk i ørene og grus under beina
skulle jeg være fri.

(Er det for sent?)

Brent

Jeg tror det ender her,
I støvet av alt.
Vi var som en skogbrann,
Nå er alt svidd vekk.

(Du temmet kulden)

Bless the whore

Bless the whore
she has the pompousity to hate the one she should love
(and spread for those she should hate)

Bless the bitch
she consumes vanity at a daily basis, no dishonor
(captivated by her own reflection)

Blessed be the women who give themselves to the fading illusion of hell
Blessed be the women who dare to belive in nothingness
(tongue-tied praying to the hollow cross)

Barndomsdans

Jeg burde ha visst at det ville komme til dette.
Mens gamle ord flyr i sirkler over sannheten.
All uskyldighet tapt.
All magi forlatt.

Var det vel noengang håp for oss alle?
Mens man smelter sakte inn i virkeligheten.
Alle illusjoner borte.

(Evig streben etter en evighet med svimmel dans)

Vårløsning

Hun hadde elsket før.
I harde trekk.
Hender som holdt henne med intensitet og merker som hun bar med seg dagen etter.
Tilfredstillelse som kom av stormer, orkaner. Og de kunne lukte henne enda før de så henne.
Selv under parfymen lå villheten som fikk neseborene deres til å vibrere.
Det var bare slik hun var.
Smilet som alltid lå krøllet tilfreds i munnviken hennes lå nå og strakte seg over leppene som en leken katt, mens øynene skuet bortover,
vekkover,
utover.
Alt som var nært var for lengst begynt å trette henne og i dag var hun ikke varmt jern, hard is og rå natur.
I dag var hun vuggende bølger, nygrodd gress og bare føtter mens hun drakk kaffen sin.
De gikk i litt for høflige sirkler rundt henne og visste ikke at hun for lengs hadde temmet villheten og lært seg å flyte før hun sprang.
Og med halvsløvt humør lurte hun på hvor hun skulle flyte avsted denne gang.