Hun hadde elsket før.
I harde trekk.
Hender som holdt henne med intensitet og merker som hun bar med seg dagen etter.
Tilfredstillelse som kom av stormer, orkaner. Og de kunne lukte henne enda før de så henne.
Selv under parfymen lå villheten som fikk neseborene deres til å vibrere.
Det var bare slik hun var.
Smilet som alltid lå krøllet tilfreds i munnviken hennes lå nå og strakte seg over leppene som en leken katt, mens øynene skuet bortover,
vekkover,
utover.
Alt som var nært var for lengst begynt å trette henne og i dag var hun ikke varmt jern, hard is og rå natur.
I dag var hun vuggende bølger, nygrodd gress og bare føtter mens hun drakk kaffen sin.
De gikk i litt for høflige sirkler rundt henne og visste ikke at hun for lengs hadde temmet villheten og lært seg å flyte før hun sprang.
Og med halvsløvt humør lurte hun på hvor hun skulle flyte avsted denne gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar