Glitter

Jeg lurer på hvordan det er å elske noen som har mistet,
Slik jeg har mistet.
Noen som har rast og brent
for å gi opp.
For å reise seg en dag og gå videre.
Kjenner jeg at noe er feil?
Hvordan jeg ikke smiler slik hun gjorde.
Raser han enda?
Når han lukker øynene,
gir han opp?
For meg?

(I mangel av unnskyldninger for å ikke være den du vil ha,
strør jeg rundt meg med påfuglfjær)

Nora

Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å være nihilistisk av meg. Det er noe med å ville ha det man ikke har tilgang til fra naturlig ståsted, fregner for eksempel, jeg skulle ønske jeg hadde søte fregner som lå over nesen min. Sammen med rubinrødt hår med krøller kunne jeg fint gått gjennom livet uten noen bekymringer. Det er merkelig hvor mye som avhenger på noen pigmentflekker over nesen, at hele min jordslike lykke kunne henge i en slik tråd, det er noe urovekkende. Det røde håret er ikke så viktig, jeg kan farge det liksom, krøllene kan jeg få meg på kunstig vis, men jeg kan ikke liksågodt begynne å tegne på meg fregner. Det er en fin linje mellom å ha sine sære hangups og å tippe over til den andre siden hvor man sitter å gnikker ansiktet med en brun eyeliner for å etterligne en søt jente med fregner. Men jeg må nøye meg med brunt hår uten krøller, ingen fregner, grønne øyne som for tiden produserer mer væske enn nødvendig.

Det var dette med nihilisme ja. Det er så mye som betyr noe for meg, det er som om hjertet mitt er dobbelt så stort som det burde være og jeg har vanskeligheter med å holde det sammen når det rakner i sømmene. Ingen liker dessuten jenter med for store hjerter. Nihilist-Sara ville brukt rød leppestift, kastet håret bakover mens hun røkte sigarettene sine uten å tenke på at hun ikke hadde råd til neste pakke. Hun ville rynket på nesen ovenfor gutter med pannelugger som hørte på Leonard Cohen og hun ville hatt fregner. De ville tatt henne på alvor for hun ville ha ledd sammen med de, ville ikke kommet med forslag om å gå i tog mot pels eller spist kikerter når de andre spiste burger. De ville ikke sett på henne med en mild sympati. De ville ha holdt rundt henne med sikre armer og gjort det klart hva de ville med henne. Og hun ville ikke brydd seg. Nihilst-Nora bryr seg ikke, men ler med. Vanlige Nora har ikke sjangs i forhold.
De ser på vanlige Nora som en av gjengen fordi jeg alltid har vært der, jeg er ikke en av jentene som deler sminketips eller en av gutta som snakker høylydt om flaue ting, men jeg er der. Og selv når Jonas var full ville han ikke ha meg, selv om han tok med seg Line hjem for et par måneder siden og hun har skeive tenner og en mage som henger over buksekanten. Når jeg tok av meg toppen forran han rødmet han før han begynte å le og sa at det ikke var sjangs for at han ville pule noen som var like søt som lillesøstern hans. Så snublet han seg inn på sitt eget rom og lot meg sitte igjen på gjestesenga. Kanskje han trodde jeg var full, selv om jeg aldri drikker mer enn et glass vin på festene. Kanskje han ikke husker dette i morgen. Line hadde heller ikke fregner. Halsen min begynner å gjøre vondt fordi øynene mine lekker og halsen trekker seg sammen med jevne mellomrom. Og hjertet mitt som har raknet i sømmene i flere år ligger strødd inne i brystet mitt med skarpe kanter som stikker hver gang jeg puster. Nihilist-Nora ville bare løftet på skuldrene og gått sin vei. Vanlige Nora kler på seg toppen og legger seg under dyna sammen med de knuste bitene. Jeg ser sola stå opp i det jeg sovner.

Det er veldig lytt mellom veggene mellom soverommet til Jonas og gjesterommet som jeg pleier å sove på, det er mulig han ikke er klar over dette siden jeg sjeldent lager noe særlig til lyd mens jeg sover her. Jeg fikk derfor sove ca fire timer før jeg våknet av musikken. Egentlig skal vi gå ut på hverandaen for å røyke når vi er her, men det er en stund siden folk sluttet å bry seg, så jeg har døra oppe og tenner røyken min. Det brenner i magen, en følelse som minner om dårlig samvittighet, men som slår ut i gnister hver gang jeg tenker på hva som skjedde noen timer før. Det er som å pirke på et sår, frysninger løper over ryggen min og jeg hakker tenner mens jeg røyker. Musikken blir skrudd ned og jeg kjenner angsten komme krypende for at han skal ha hørt at jeg er våken, men jeg hører Jeanett sin stemme inne på rommet, hjertet som banket så jeg kjente det i brystbeinet slapper noe av. De prater om hvor lite kult det hadde vært å ringt etter noe mat, de andre er visst våkne og sitter nedi stua. Jeg kakker røyken min nedi en tom brusflaske som står på nattbordet.
- Er Nora våken? Jeanett sin stemme er myk gjennom veggen, jeg lurer på hvor mye hun bryr seg. Hvor mye de andre bryr seg.
- Neeeeeh, hun sover sikkert enda. Jonas høres usikker ut og bare i skifte av toneleie, fra den vanlige smårøffe tonen han bruker, til usikker og lysere. Jeg skjønner at han husker.
- Ah, er det noe galt eller? Jeg holder pusten og lener meg sakte bakover mot veggen.
- Øøøh, altså, hun la ann på meg i går, eller ja. Nora altså. Hun drev å...ja. Jeg hører at han setter seg ned på senga, det knirker i fjerene og vibrerer i veggen. Kinnene mine brenner, gjett om han husker. Jeg tenner en til røyk med den gamle og slipper sneipen oppi flaska. Faenfaenfaenfaenfaen.
- What?! Jeanett roper og høres oppriktig sjokkert ut, jeg kjenner jeg blir irritert oppi det hele. Ja, jeg la ann på han, jeg har følelser jeg også, du trenger ikke høres ut som om jeg drepte faren din. Faen.
- Jaaaa... shit ass. Jeg blir sittende med den tomme brusflaska mellom beina og stirrer nedi den. Greit, jeg skjønner, han vil ikke ha meg. Jeg hadde ikke trengt å høre dette.
- Du...var snill, sant? Jeg mener, det var første gangen hennes...
- Herregud Jeanett jeg hadde ikke sex med jenta! Fucks sake! Hun er atten sant, men jeg ser enda for meg den her fjortenårige lille hippiejenta, hun er som en søster. Det brenner i brystet mitt og jeg slipper røyken min nedi flaska. Det er en stund siden jeg slutta å være fjorten. Hverandaen er i bakhagen, utifra der er det ti minutter å gå til bussen, jeg hører Jonas fortsetter å snakke om hvordan jeg tok av meg toppen og han prøvde å le det vekk, hvordan han enda er flau. Og når Jeanett sier at hun forstår kjenner jeg det brister noe i meg. Jeg tar tak i veska, slenger døra til hverandaen opp så den smeller i veggen så løper slenger jeg på meg skoa og løper. Mens jeg klatrer over gjerdet hører jeg Jeanett roper etter meg.

Jeg sitter på bussen med hodet mitt lent mot vinduet og tenker over hvordan jeg kunne ha farget håret mitt rødt, kjøpt meg sminke, kjøpt meg en topp med utrigning og en push up Bh. Hvordan jeg kunne ha valset tilbake med rød leppestift og stille meg forran Jonas. Med hes stemme skulle jeg lagt hendene mine på skuldrene hans og hvisket inn i øret ”Ser du meg nå” Også gått min vei, han måte selvfølgelig ha fulgt etter meg, det kunne begynt å regne mens han ærklerte at han var en tosk og om jeg noensinne kunne tilgi han. Jeg ville tilgitt han.
Men det funker ikke slik i virkeligheten, jeg er ikke engang sikker på om det funker slik i filmer, jeg mener, vil du egentlig ha en fyr som du må endre hele deg for? Er ikke kvinner undertrykte nok fra før uten at de må følge mannen sitt bilde av ideal kvinnen? Det er som når Helmer sier til Ibsen-Nora at ingen ofrer sin ære for den man elsker og Nora svarer at det er hundretusen kvinner gjort, jeg er ikke en dukke.
Bussen stopper i sentrum og beina mine er tunge mens de bærer meg bortover gaten. Jeg går forbi en nedslitt cafè, det henger endel mennesker uten for på kasser og klappstoler som røyker sigaretter og lukten av kaffe og røkelse trekker meg mot de før jeg egentlig får tenkt meg om, og mens jeg trekker opp røykpakka mi trekker noen frem en stol mot meg og en annen et smil.
- Har du en femmer så får du deg en kaffe. Sier en fyr uten hår mens jeg tenner på røyken min, jeg nikker og gir han en tyvekroning.
- For den får du en muffins også. Så stikker han inn i cafèn og jeg blir sittende å se på skoene mine mens jeg røyker.
- Hard natt? Jenta som trakk frem en stol for meg legger hodet på skakke og jeg smiler.
- den hardeste så langt. Hun nikker og trekker føttene opp under seg på kassen hun sitter på.
- Har ikke sett deg her før. Det er ikke noe slemt i øynene hennes, bare nysjerrighet. Det er litt for stille rundt meg, før noen skrur på en cd-spiller som står på bakken.
- Nei, jeg bor egentlig på andre siden av byen, men det gikk bare en buss fra, ja. Jeg er skikkelig trøtt, sorry. Jeg smiler unnskyldende og hun ler.
- Så lenge du ikke er høy. Jeg rister på hodet så håret svinger etter.
- Nei, nei. Jeg sov fire timer i natt bare, eller morges.
- Men ikke hjemme? En gutt med grønne dreads dulter i skuldrene mine og jeg ler mens en kaffekopp og muffins blir satt forran meg.
- Nei, men ikke slikt. Jeg heter Nora forresten. Jeg rekker handa mi ut til jenta på kassa, hun har røde krøller, men ikke fregner.
- Karianne, hyggelig. Jeg får noen flere navn etter meg mens jeg tygger på muffinsen.
- Hva skjedde i natt da? Jeg kjenner klumpen i magen vokser mens jeg tenker over absurditeten ved å sitte mellom en gjeng hippier som jeg ikke kjenner og legger ut om livet mitt.
- Hm, har du noengang gjort noe skikkelig teit som du innser etterpå hvor mange grader av teit det egentlig var? Hun ler mot meg.
- Flere ganger enn jeg egentlig vil innrømme. Jeg smiler og nikker ned i fanget mitt.
- Jeg har en hemmelig drøm om å egentlig være nihilistisk av meg. Folk rundt meg ler og jeg slipper ned skuldrene mine.
Jeg spiser ikke kjøtt, jeg spyr av det, men engang jonas ga meg en bit av burgeren sin spiste jeg den og led i stilhet på toalettet etterpå. En gang Jeanett ga meg en gammel leppestift brukte jeg den selv om den var dyretestet, fordi Jonas hadde sagt han likte fargen. Og i går natt dro jeg Jonas inn på gjesterommet hvor jeg sov, fortalte han at jeg ville ha han, mens jeg tok av meg toppen min lo han og sa at jeg var som søstra hans. Mens jeg hører meg selv forklare dette er det ingen som ler av meg, fyren meg grønne dreads legger armen rundt meg og Karianne rister på hodet. Jeg tenker at kanskje var det ikke de andre som vokste fra meg, kanskje vi bare vokste forskjellig. Og mens kaffen brenner meg på tunga forteller Karianne om den gangen hun mistet jomfrudommen sin med broren til bestevenninna som hun mistet.
- Alle gjør feil, det er hvordan du lever med de som gjør deg til den du er. Stemmen hennes er hes og jeg nikker.
Jeg tror jeg skjønner det nå. Hvorfor Nora ofret seg og hvorfor hun dro. Jeg lurer på om hun også fant en cafè med mennesker som ikke lo av henne. Jeg håper det.

høylydt

En gang skrev jeg ned hjertet mitt.
Jeg skrev om hemmelige kyss,
Isblå øyne og nordlys.
Om kalde morgener med varme hender.
Om smelting.
Jeg skrev om de første øyeblikkene i verden.
Om hvordan kjærlighet er når man endelig senker skuldrene
Uten å vite at man har holdt de oppe i flere år.
Om renhet som kunne viske vekk synd.
Tårer som kom fordi det hele ble for mye.
Om brannen i magen når han lo.

( Jeg vil alltid være takknemlig for at kjærligheten vår ikke var av den stille sorten)