Støy

Rytmer

2010-11-28T11:24:00.000-08:00

jeg danser deg løfter
om ømhet når sneen gjør verden jævlig
at jeg alltid vil være kompromissløs i hvordan jeg elsker
jeg vil hyle når noe gjør vondt
og gjør du meg vondt vil jeg være stille
Det vil ikke være noe storm,
men en stille bris som følger meg til døren.
Jeg lover at jeg ikke vil nøye meg for mindre enn hele deg
og at fingrene mine vil kile kinnene dine når du sover.

Jeg danser stille netter
og høye bølger som vil rive deg over ende

motløs

2010-10-31T08:17:00.000-07:00

Jeg skulle gå
hvert minutt skulle jeg reise meg
jeg skulle lukke hjertet mitt
og med den største selvfølgelighet
skulle jeg høflig takke for meg og gå

Jeg skulle gå
Hele tiden mens jeg lo og smilte
Jeg skulle finne styrken min
og med et iskaldt smil om munnen
skulle jeg lukke døren bak meg

Du vet ikke om krigen jeg har med meg selv
og hvorfor jeg aldri får nok søvn.

Frost

2010-10-18T10:34:00.000-07:00

Jeg har sparket av meg skoene
og danser med isen
over det som en gang var stabilt
I kveld tar jeg årets første frost som elsker
Mens alle smilene mine blir blå
Og alle ordene mine pyntet med iskrystaller

Forelskelse

2010-10-14T08:18:00.000-07:00

Det var muligens en tanke om estetikk
bak døde busker i celofan
Og en klam selvsikkerhet i slkrittene dine
vitnet om din totale uvitenhet om min omtanke
for naturen

For all del; du følger dine konvensjoner
uten særlig spørsmål
Men uten særlig å skjønne hvorfor
smilte jeg like forbannet og tok i mot
både deg og den døde naturen

Avgud

2010-09-23T15:01:00.000-07:00

Tilsammen var vi den
androgyne muse
med kurvede hofter
og hvitblonde elver av hår

Smykket med kjettinger
skapte vi spiraler
som ville bringe meg videre
uten de samme feilene

Mens du elsket ilden
varmet jeg med modig gjennom
dine hender
som lære meg celloens mørke sang

(Noen dager er du
enda min falske Gud)

Hverdag

2010-09-05T04:23:00.001-07:00

Huden din under dråpene
skum som falt ned rundt føttene våre mens vi lo
og var glatte
mot hverandre
Og mens gåsehuden krøp
under morgenkåpene
ble kaffen sakte kald
mens vi smurte hvert vårt rundstykke

unge hjerter

2010-09-01T07:52:00.000-07:00

Du kjenner typen
med myke øyne og smil som smelter rommet
du sitter på andre siden og ser
gjennom halvt diskre posisjon
med kaffen i hendene
og kjenner pikehjertet dunke mot brystet

Egentlig fnyser du av slike
merkelige unge menn
som ser på deg mens de blåser vekk
en krølle fra øynene og smiler bredt
Egentlig fnyser du
og setter ikke pusten fast i halsen

Men du smiler
til gutten med de myke øynene
og kommer på konserten
hvor du ser ham danse hele kvelden
Du skjønner ikke hvorfor du ikke går
Og hvorfor du kjenner til yndlingsbandet hans

Du er enda ung
og kjenner ikke til denne dansen fra før
Men du kommer til å lære
i det han smiler til noen andre
som børster krøllene vekk fra øyne hans
og du står igjen med noe stikkende du ikke forstår

Marsj

2010-08-24T04:39:00.000-07:00

jeg har båret merker etter tennene dine
som medaljer
som en soldat på vei hjem
har jeg marsjert nedover gaten
med bar hals
og stolt smil

Det er en krig mange før meg har kjempet
mange kvinner har vunnet
og alltid til slutt marsjert den samme veien
ned gaten
med det samme smilet
og merker etter tenner

Søte orkaner

2010-08-19T03:02:00.000-07:00

Jeg tror egentlig
at mens jeg spiser
sukkersøte ord
og gnistrende øyne

Trenger jeg orkaner
for å huske hvem
jeg var
en gang før alt dette

Animus

2010-08-19T02:59:00.000-07:00

Tror ikke bølgene
noensinne var høyere
enn når hodet mitt
var begravet i brune krøller

Med sterke grep og avsky.
Hvordan ansiktet ditt
snudde vekk mitt
og jeg druknet i grønne hav

Det var is mot ild
Det truet med å svelge
oss begge

Kaffeflekker

2010-08-01T05:37:00.000-07:00

En dag
skal jeg innse at jeg holder pusten
og venter på at jeg skal klare
å spinne virkelighet av drømmer

Jeg venter litt til
før jeg knuser luftslottet mitt
og drømmen om deg
blir til røykringer og kaffeflekker

blomsterfrø

2010-04-27T11:12:00.000-07:00

Kjenner varmen som åpner noe helt nytt
Tenke tanker uten begynnelse og slutt
med en hage i magen
og fregner på nesen
ble skuffen med regninger
absurd og full av blomsterfrø

Pusterom

2010-04-08T15:19:00.001-07:00

I kveld var hun bare en av mange
flytende på musikken
hun var stille vann
gnistene hadde hun lagt hjemme
og med et slitent smil ga hun opp
hun slukket ilden som hadde brent for kraftig
og tenkte på en pike fra lenge siden
som hadde danset barfot i gresset
vitende om at hun var akkurat den hun var
helt ut til fingertuppene

Buss

2010-04-06T05:44:00.001-07:00

å sitte på en buss
beruset av sollyset og muligheten til å kjøre videre til du er tom for penger
og lyst
Det kommer usynkroniserte basslyder fra den kollektive reisekammerat
De vet sin endestasjon
mens du drømmer sløvt om å kjøre forbi

November

2010-04-06T05:40:00.000-07:00

Såret fra ungdommen grodde.
Jeg ble noen andre en stund, faset inn og ut av virkeligheten.
Slik det skal være for noen, de sterke som kommer seg videre og ikke sitter fast i ungdomstidens bitterhet og trang for urettferdig behandling. Det er ikke alle som skal sitte og mate monsteret sitt. Men kulden som gnog seg fast når månedskiftet kom og som holdt fast til overgangen var klar, den ble.

Jeg er som dekket av kloremerker når jeg går under det varme vanner i dusjen, det svir, smelter og huden vrir seg under varmen. Ordentlig varm blir jeg ikke, brystene har nuppet seg og slipper ikke tak for vannet, jeg holder tett rundt meg selv. Det er en kulde som kommer utenfra og som graver seg innover. Det er derfor jeg alltid føler meg som meg selv i denne måneden. Kulden kommer og den drar ikke før jeg har gitt opp.

Jeg ble ikke ordentlig varm, jeg ble bare rød og svimmel. Jeg surrer to håndklær rundt meg og en badekåpe så går jeg ut i stuen. Det kommer en stødig takt av musikk fra dataen og jeg kler meg inn med to gensere, tykke sokker, tykk bukse. Nesen min er en isbit. På dataen lyser det sosialt liv, hvor jeg ikke trenger å gå ut i kulden som slikker meg over bar hud og sniker en forførende hand under løse klær. Jeg fraser fra meg til folk jeg later som jeg kjenner, men som ikke gir meg mer av seg enn de tør. Hvor jeg kanskje gir fra meg for mye. Hvor mye kan man gi fra seg selv uten å få noe tilbake?

Jeg heller meg kaffe og klikker meg gjennom livet mitt mens jeg venter på at den skal bli kjølig nok til å drikkes uten å brenne meg. Jeg drikker den før det og jeg kjenner tuppen av tungen min svir, når jeg tar handen opp til tungen er den varm og jeg puster kaffe ånde på meg selv. Det er november ute, bladene har falt, her og der er det fryste sølepytter og det er mørkt. Hva kan man si om ett menneske som assosierer seg med en slik måned? Det var vel egentlig aldri ett valg, det bare ble sånn. Jeg blir sittende stille og lengte etter ett menneske som kan ta del i min semi filosofiske diskusjon med meg selv. Jeg har ingen slike, jeg har forståelsesfulle mennesker, lyttende, distraherende, tullete mennesker. Og jeg blir pluttselig irritert over hvor lite diskusjon det er mellom meg og ett annet menneske. Alt jeg gjør er å gi ut informasjon og få noe tilbake, noe i dette tilfelle kan være alt fra en blank skjerm til ett smil og ett løfte om at de alltid er der. Jeg lærte meg for noen år tilbake at folk som sier de alltid er der, de skal man aldri stole på.

Jeg sitter her i en fantasi verden med kaffe ved siden av meg, tre mennesker som ikke bryr seg på skjermen, en intens trang til å ta toget til en stasjon, gå av og møte noen som tar meg med hjem, viser meg bøker, skjenker meg kaffe og diskuterer med meg til jeg sovner av utmattelse. Det er november ute, nå begynner det å regne og jeg blir sittende med øynene på skjermen og vente på at måneden skal gå over så jeg kan late som om jeg er noen andre igjen.

Glitter

2010-03-13T03:41:00.000-08:00

Jeg lurer på hvordan det er å elske noen som har mistet,
Slik jeg har mistet.
Noen som har rast og brent
for å gi opp.
For å reise seg en dag og gå videre.
Kjenner jeg at noe er feil?
Hvordan jeg ikke smiler slik hun gjorde.
Raser han enda?
Når han lukker øynene,
gir han opp?
For meg?

(I mangel av unnskyldninger for å ikke være den du vil ha,
strør jeg rundt meg med påfuglfjær)

Nora

2010-03-09T05:25:00.000-08:00

Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å være nihilistisk av meg. Det er noe med å ville ha det man ikke har tilgang til fra naturlig ståsted, fregner for eksempel, jeg skulle ønske jeg hadde søte fregner som lå over nesen min. Sammen med rubinrødt hår med krøller kunne jeg fint gått gjennom livet uten noen bekymringer. Det er merkelig hvor mye som avhenger på noen pigmentflekker over nesen, at hele min jordslike lykke kunne henge i en slik tråd, det er noe urovekkende. Det røde håret er ikke så viktig, jeg kan farge det liksom, krøllene kan jeg få meg på kunstig vis, men jeg kan ikke liksågodt begynne å tegne på meg fregner. Det er en fin linje mellom å ha sine sære hangups og å tippe over til den andre siden hvor man sitter å gnikker ansiktet med en brun eyeliner for å etterligne en søt jente med fregner. Men jeg må nøye meg med brunt hår uten krøller, ingen fregner, grønne øyne som for tiden produserer mer væske enn nødvendig.

Det var dette med nihilisme ja. Det er så mye som betyr noe for meg, det er som om hjertet mitt er dobbelt så stort som det burde være og jeg har vanskeligheter med å holde det sammen når det rakner i sømmene. Ingen liker dessuten jenter med for store hjerter. Nihilist-Sara ville brukt rød leppestift, kastet håret bakover mens hun røkte sigarettene sine uten å tenke på at hun ikke hadde råd til neste pakke. Hun ville rynket på nesen ovenfor gutter med pannelugger som hørte på Leonard Cohen og hun ville hatt fregner. De ville tatt henne på alvor for hun ville ha ledd sammen med de, ville ikke kommet med forslag om å gå i tog mot pels eller spist kikerter når de andre spiste burger. De ville ikke sett på henne med en mild sympati. De ville ha holdt rundt henne med sikre armer og gjort det klart hva de ville med henne. Og hun ville ikke brydd seg. Nihilst-Nora bryr seg ikke, men ler med. Vanlige Nora har ikke sjangs i forhold.
De ser på vanlige Nora som en av gjengen fordi jeg alltid har vært der, jeg er ikke en av jentene som deler sminketips eller en av gutta som snakker høylydt om flaue ting, men jeg er der. Og selv når Jonas var full ville han ikke ha meg, selv om han tok med seg Line hjem for et par måneder siden og hun har skeive tenner og en mage som henger over buksekanten. Når jeg tok av meg toppen forran han rødmet han før han begynte å le og sa at det ikke var sjangs for at han ville pule noen som var like søt som lillesøstern hans. Så snublet han seg inn på sitt eget rom og lot meg sitte igjen på gjestesenga. Kanskje han trodde jeg var full, selv om jeg aldri drikker mer enn et glass vin på festene. Kanskje han ikke husker dette i morgen. Line hadde heller ikke fregner. Halsen min begynner å gjøre vondt fordi øynene mine lekker og halsen trekker seg sammen med jevne mellomrom. Og hjertet mitt som har raknet i sømmene i flere år ligger strødd inne i brystet mitt med skarpe kanter som stikker hver gang jeg puster. Nihilist-Nora ville bare løftet på skuldrene og gått sin vei. Vanlige Nora kler på seg toppen og legger seg under dyna sammen med de knuste bitene. Jeg ser sola stå opp i det jeg sovner.

Det er veldig lytt mellom veggene mellom soverommet til Jonas og gjesterommet som jeg pleier å sove på, det er mulig han ikke er klar over dette siden jeg sjeldent lager noe særlig til lyd mens jeg sover her. Jeg fikk derfor sove ca fire timer før jeg våknet av musikken. Egentlig skal vi gå ut på hverandaen for å røyke når vi er her, men det er en stund siden folk sluttet å bry seg, så jeg har døra oppe og tenner røyken min. Det brenner i magen, en følelse som minner om dårlig samvittighet, men som slår ut i gnister hver gang jeg tenker på hva som skjedde noen timer før. Det er som å pirke på et sår, frysninger løper over ryggen min og jeg hakker tenner mens jeg røyker. Musikken blir skrudd ned og jeg kjenner angsten komme krypende for at han skal ha hørt at jeg er våken, men jeg hører Jeanett sin stemme inne på rommet, hjertet som banket så jeg kjente det i brystbeinet slapper noe av. De prater om hvor lite kult det hadde vært å ringt etter noe mat, de andre er visst våkne og sitter nedi stua. Jeg kakker røyken min nedi en tom brusflaske som står på nattbordet.
- Er Nora våken? Jeanett sin stemme er myk gjennom veggen, jeg lurer på hvor mye hun bryr seg. Hvor mye de andre bryr seg.
- Neeeeeh, hun sover sikkert enda. Jonas høres usikker ut og bare i skifte av toneleie, fra den vanlige smårøffe tonen han bruker, til usikker og lysere. Jeg skjønner at han husker.
- Ah, er det noe galt eller? Jeg holder pusten og lener meg sakte bakover mot veggen.
- Øøøh, altså, hun la ann på meg i går, eller ja. Nora altså. Hun drev å...ja. Jeg hører at han setter seg ned på senga, det knirker i fjerene og vibrerer i veggen. Kinnene mine brenner, gjett om han husker. Jeg tenner en til røyk med den gamle og slipper sneipen oppi flaska. Faenfaenfaenfaenfaen.
- What?! Jeanett roper og høres oppriktig sjokkert ut, jeg kjenner jeg blir irritert oppi det hele. Ja, jeg la ann på han, jeg har følelser jeg også, du trenger ikke høres ut som om jeg drepte faren din. Faen.
- Jaaaa... shit ass. Jeg blir sittende med den tomme brusflaska mellom beina og stirrer nedi den. Greit, jeg skjønner, han vil ikke ha meg. Jeg hadde ikke trengt å høre dette.
- Du...var snill, sant? Jeg mener, det var første gangen hennes...
- Herregud Jeanett jeg hadde ikke sex med jenta! Fucks sake! Hun er atten sant, men jeg ser enda for meg den her fjortenårige lille hippiejenta, hun er som en søster. Det brenner i brystet mitt og jeg slipper røyken min nedi flaska. Det er en stund siden jeg slutta å være fjorten. Hverandaen er i bakhagen, utifra der er det ti minutter å gå til bussen, jeg hører Jonas fortsetter å snakke om hvordan jeg tok av meg toppen og han prøvde å le det vekk, hvordan han enda er flau. Og når Jeanett sier at hun forstår kjenner jeg det brister noe i meg. Jeg tar tak i veska, slenger døra til hverandaen opp så den smeller i veggen så løper slenger jeg på meg skoa og løper. Mens jeg klatrer over gjerdet hører jeg Jeanett roper etter meg.

Jeg sitter på bussen med hodet mitt lent mot vinduet og tenker over hvordan jeg kunne ha farget håret mitt rødt, kjøpt meg sminke, kjøpt meg en topp med utrigning og en push up Bh. Hvordan jeg kunne ha valset tilbake med rød leppestift og stille meg forran Jonas. Med hes stemme skulle jeg lagt hendene mine på skuldrene hans og hvisket inn i øret ”Ser du meg nå” Også gått min vei, han måte selvfølgelig ha fulgt etter meg, det kunne begynt å regne mens han ærklerte at han var en tosk og om jeg noensinne kunne tilgi han. Jeg ville tilgitt han.
Men det funker ikke slik i virkeligheten, jeg er ikke engang sikker på om det funker slik i filmer, jeg mener, vil du egentlig ha en fyr som du må endre hele deg for? Er ikke kvinner undertrykte nok fra før uten at de må følge mannen sitt bilde av ideal kvinnen? Det er som når Helmer sier til Ibsen-Nora at ingen ofrer sin ære for den man elsker og Nora svarer at det er hundretusen kvinner gjort, jeg er ikke en dukke.
Bussen stopper i sentrum og beina mine er tunge mens de bærer meg bortover gaten. Jeg går forbi en nedslitt cafè, det henger endel mennesker uten for på kasser og klappstoler som røyker sigaretter og lukten av kaffe og røkelse trekker meg mot de før jeg egentlig får tenkt meg om, og mens jeg trekker opp røykpakka mi trekker noen frem en stol mot meg og en annen et smil.
- Har du en femmer så får du deg en kaffe. Sier en fyr uten hår mens jeg tenner på røyken min, jeg nikker og gir han en tyvekroning.
- For den får du en muffins også. Så stikker han inn i cafèn og jeg blir sittende å se på skoene mine mens jeg røyker.
- Hard natt? Jenta som trakk frem en stol for meg legger hodet på skakke og jeg smiler.
- den hardeste så langt. Hun nikker og trekker føttene opp under seg på kassen hun sitter på.
- Har ikke sett deg her før. Det er ikke noe slemt i øynene hennes, bare nysjerrighet. Det er litt for stille rundt meg, før noen skrur på en cd-spiller som står på bakken.
- Nei, jeg bor egentlig på andre siden av byen, men det gikk bare en buss fra, ja. Jeg er skikkelig trøtt, sorry. Jeg smiler unnskyldende og hun ler.
- Så lenge du ikke er høy. Jeg rister på hodet så håret svinger etter.
- Nei, nei. Jeg sov fire timer i natt bare, eller morges.
- Men ikke hjemme? En gutt med grønne dreads dulter i skuldrene mine og jeg ler mens en kaffekopp og muffins blir satt forran meg.
- Nei, men ikke slikt. Jeg heter Nora forresten. Jeg rekker handa mi ut til jenta på kassa, hun har røde krøller, men ikke fregner.
- Karianne, hyggelig. Jeg får noen flere navn etter meg mens jeg tygger på muffinsen.
- Hva skjedde i natt da? Jeg kjenner klumpen i magen vokser mens jeg tenker over absurditeten ved å sitte mellom en gjeng hippier som jeg ikke kjenner og legger ut om livet mitt.
- Hm, har du noengang gjort noe skikkelig teit som du innser etterpå hvor mange grader av teit det egentlig var? Hun ler mot meg.
- Flere ganger enn jeg egentlig vil innrømme. Jeg smiler og nikker ned i fanget mitt.
- Jeg har en hemmelig drøm om å egentlig være nihilistisk av meg. Folk rundt meg ler og jeg slipper ned skuldrene mine.
Jeg spiser ikke kjøtt, jeg spyr av det, men engang jonas ga meg en bit av burgeren sin spiste jeg den og led i stilhet på toalettet etterpå. En gang Jeanett ga meg en gammel leppestift brukte jeg den selv om den var dyretestet, fordi Jonas hadde sagt han likte fargen. Og i går natt dro jeg Jonas inn på gjesterommet hvor jeg sov, fortalte han at jeg ville ha han, mens jeg tok av meg toppen min lo han og sa at jeg var som søstra hans. Mens jeg hører meg selv forklare dette er det ingen som ler av meg, fyren meg grønne dreads legger armen rundt meg og Karianne rister på hodet. Jeg tenker at kanskje var det ikke de andre som vokste fra meg, kanskje vi bare vokste forskjellig. Og mens kaffen brenner meg på tunga forteller Karianne om den gangen hun mistet jomfrudommen sin med broren til bestevenninna som hun mistet.
- Alle gjør feil, det er hvordan du lever med de som gjør deg til den du er. Stemmen hennes er hes og jeg nikker.
Jeg tror jeg skjønner det nå. Hvorfor Nora ofret seg og hvorfor hun dro. Jeg lurer på om hun også fant en cafè med mennesker som ikke lo av henne. Jeg håper det.

høylydt

2010-03-06T12:18:00.000-08:00

En gang skrev jeg ned hjertet mitt.
Jeg skrev om hemmelige kyss,
Isblå øyne og nordlys.
Om kalde morgener med varme hender.
Om smelting.
Jeg skrev om de første øyeblikkene i verden.
Om hvordan kjærlighet er når man endelig senker skuldrene
Uten å vite at man har holdt de oppe i flere år.
Om renhet som kunne viske vekk synd.
Tårer som kom fordi det hele ble for mye.
Om brannen i magen når han lo.

( Jeg vil alltid være takknemlig for at kjærligheten vår ikke var av den stille sorten)

Ild 2

2010-02-08T09:08:00.001-08:00

Av og til lurer jeg på om jeg alltid vil brenne slik jeg gjør
Om verden alltid vil gi meg dype daler og høye fjell.
Og hjertet mitt som blir dobbelt så stort når jeg leser vakre ord,
vil det noen gang banke like hardt for noen andre igjen?
Jeg er redd jeg har brent meg ut for kjærligheten.
En stund fremover er det bare sanselige nytelser som kan stå meg nær.
Det er slikt som skjer når man brenner for en mann.

(Men en mann som lar deg brenne,
er verdt det selv når ilden tar slutt)

Ild

2010-02-08T07:36:00.000-08:00

Det er noe eget å svømme i seg selv.
Kjenne på følelsene av å vite hva man vil
og vite at det aldri er fastsatt.
Jeg vil ha deg i dag,
I morgen er jeg en annen,
Men alltid meg selv.

Jeg kjenner meg som ild om kvelden.
Alltid dansende til rytmen av meg selv
og vite at smilet er utrøtt.
Jeg brenner i kveld,
med rufsete hår
og slitne sko

utflytting.

2010-01-31T04:09:00.000-08:00

Gjør en pause i tekstene mine for å reflektere litt.

På ett visst tidspunkt har vel de fleste av oss slått opp med noen man har vert sammen med lenge. Jeg er ny til dette.
Jeg var sammen med eksen i kort under fire år, fra jeg var seksten til jeg var tyve, eller er tyve, nå ja. Vi slo opp like før jul og var veldig siviliserte rundt det hele, vi ble enig om å dele opp soverommet, sove i hver vår seng og se hvordan livet behandlet oss. Det var lite tårer, men noen. Jeg har en teori om at vi på dette tidspunktet begge var i sjokk, for min del ble historien om hvordan vi skulle fortsette å bo sammen vanskeligere og vanskeligere å fortelle for hver gang jeg gjorde det.

Men bruddet gikk bra, vi har ikke kranglet etter at vi slo opp bortsett fra en gang.
Min nye venninne er også blitt singel, hun tilbydde meg å flytte inn hos henne for bare litt mer enn det jeg betaler nå. Eget soverom og oppvaskmaskin hørtes ut som himmelen.
Da kranglet vi, men det gikk over.

Det merkelige med å være såpass god venn med eksen er at jeg har alle disse merkelige følelsene i meg som jeg på en måte ikke får ut, og når jeg snublet ned loftstrappe med fire esker rundt meg og begynte å gråte i det jeg kom inn døra innså jeg at jeg flytter vekk fra noen jeg har delt fire år av livet mitt med. En som har holdt handen min gjennom eksamener, gjennom vanskelige stunder med familie og meg selv, gjennom avgjørelen om å flytte fra han for å studere i oslo og når han flyttet ned et år etter så jeg for meg jeg lys fremtid. Denne fremtiden er liksom borte nå, og det er først nå jeg faktisk ser det.

Det er utrolig sært å plukke ut det magre lageret mitt med cd-er og dvd-er for så å se hullet i samlingen. Jeg eier ikke veldig mye, fordi jeg har flyttet veldig mye. dette er syvende gangen på fem år, jeg hadde håpet at dette kunne bli min plass. Jeg har to kurver med klær (kleskap og meg er ikke venner) To kofferter med papir, duker og sminke, tre store og en liten eske med ting, ca 2/3 er bøker og papir. En sofa/seng, et lite ikea bord... og en stekepanne. Jeg har aldri lagt veldige store planer for livet mitt fremover, men jeg tror ikke jeg kunne ha forutsett situasjonen min uansett.

Som tyveåring er jeg singel, hele mitt jordlige gods får plass i en stasjonsvogn, jeg har ikke katt(noe jeg alltid trodde jeg kom til å få meg så snart jeg flyttet hjemmefra egentlig) og jeg er langt unna halveis i utdanningen min. Det er jo ikke negativt, dette?

Mens jeg gaffer rundt små esker med glitter og skjærer meg i fingrene med tapetkniven ser jeg rundt meg og ser at jeg setter igjen et gammelt anlegg som er kobla opp til tven, jeg må fortsatt pakke de altfor mange parrene med sko sammen med de altfor mange jakkene, jeg setter igjen ikea lampa og teppene på gulvet. Men slenger med meg de myke nsb pleddene fra spontanturene mine til bergen. Også tenker jeg at "det er greit at ting står igjen her, til en annen gang. Etter fire fine år betyr ikke en lampe så mye, men de nye eventyrene og nsb pleddene mine får du ikke."

Galskap

2010-01-31T03:11:00.001-08:00

Jeg hørte en gang min egen gråt fra under dynen.
Sittende å observere meg selv fra speilet
innså jeg muligeheten;
sammfunnets sammensmelting av egoisme
og hor
har brakt meg til galskap.

(Jeg vandret ut av speilet og la meg til å sove med min side.
Når jeg våknet dagen etter var jeg borte)

Frelse

2010-01-29T06:16:00.001-08:00

Du fikk meg til å tvile på Gud.
Med brune lokker som klistret seg til pannen min.
stemmen din fyller stillheten med bønner,
om frelse, om nåde, om overgivelse.

Du fikk meg til å tro på noe høyere.
Med foldede hender ga jeg opp.
Øynene dine som brant for bare meg,
i løfter om dans, om villskap, om vibrasjoner.

Avhengigheter

2010-01-27T08:54:00.001-08:00

Avhengigheter finner oftest veien
i de smaleste åpninger,
når du ser en annen vei.
Kaffe,
sigaretter,
ødelagte mennesker.

plutselig er de der med hullete jeans,
lekne smil i røde lepper,
mens du prøver å holde fokus.
sangene
som minner om
deg.

Brudd til Woven Hand

2010-01-25T14:36:00.002-08:00

Jeg er egentlig ikke fryktelig spontan av meg. Det andre ser på som personlighetstrekk gjennkjenner jeg som bivirkninger. Jeg består av reaksjoner og motreakjsoner, hele meg er en litt for komplisert sprettball. Så når du sitter i sofaen vår, i leiligheten vår, omringet av bildene våre, med tven vår stående på i bakrunnen og sier at det ikke lengre er noe oss... Da reagerer jeg.

- Du er flott, det mener jeg, det er ikke det.
Stemmen din skjærer meg i ørene og leppene dine vibrerer mot hverandre i munnviken, som om du er på nippet til å gråte og jeg kan bare ikke takle det akkurat nå. Jeg fjerner handen min fra din som ligger åpen og klam samtidig som jeg møter blikket ditt for første gang som ny og selvstendig. Det er en tone bak øynene mine som vibrerer i takt med pulsen min. Jeg kjenner leppene mine beveger seg inn i et bittert smil og våger ikke slippe blikket ditt. Kjevene mine er kalde, kinnbeinene mine prikker slik de gjær når jeg er sint og fortvilet, men jeg er rolig enda.

- Jeg vet.
Skuldrene dine senker seg i lettelse, jeg kan høre pusten din.
- Jeg skal finne meg en annen plass å bo.
Igjen nikker jeg og smiler noe bredere. Om jeg blunker nå, om jeg ser vekk så faller jeg. Jeg har ikke råd til å falle nå, men når jeg ser handen din i øyenkroken, fortsatt åpen som om den venter på at jeg skal protestere å komme tilbake, så ser jeg ned.
- I mens bor jeg hos Therese, ja, det er det hun heter da.
Tungen din løper fort over leppene, du minner meg om en øgle, med ett er øynene dine unaturlig store og utstikkende, var de alltid slik?
- Jeg håper vi kan takle dette som voksne mennesker, at vi kan komme ut av dette som venner.
Smilet mitt døde når jeg slapp blikket ditt, men munnvikene mine rykkes fort oppover mens jeg studerer inngående en blomst på teppet.
- Nei.
Tre små blader, en snirkel i midten.
- Nei?
Fire store blander hvor den ene strekker seg over i en annen blomst. Jeg skal kaste teppet, det var det første vi kjøpte sammen.
- Du vil ikke ha meg lengre, jeg gjør ikke ting halvveis, gå din vei.
Seighet holder blikket mitt fast og tungt når jeg flytter et oppover og låser det i øynene dine.
- Jeg foreslår at du henter esker fra boden og pakker tingene dine før du drar til Therese.
Navnet hennes kommer tykt ut og mer bittert enn jeg forventet, eller kanskje mindre, jeg klarer ikke helt å bestemme meg.
- I dag?
Øynene dine er absolutt for vide, du minner meg om en gnager og pusten din går kjappere. Jeg prøver å holde på smilet, men kjenner munnen min blir til en tynn strek i det kontrollen slipper litt.
- I dag. Nå om du vil. Jeg stoler ikke på meg selv omstendighetene tatt i betrakning, du kan låne bilen, ha den tilbake i kveld.
Munnen din henter noe åpen og jeg kjenner kvalmen spre seg. Tungen din, som kjenner kroppen min og nå sikkert kjenner Therese sin på samme måte. Jeg glir handen over magen min og kjemper mot trangen til å løpe mot doen. Musklene dine spenner seg i det du reiser deg fra sofaen, jeg pleide å bli tent av å se musklene dine jobbe under skjortearmene.
- Tingene vi har sammen da?
Jeg leser dobbeltbetydningen som jeg ignorerer mens jeg søker ned til teppeblomsten igjen.
- Hent esker først, vi tar det etter at du har lastet inn dine ting.

Skrittene dine vibrerer i sofaen mens du forsvinner bortover gangen. Jeg reiser meg for å gå til kjøkkenet og mens hodet mitt forsvinner litt holder jeg meg i dørkarmen og ser på ryggen din. Kvalmen brer seg opp og neglene mine forsvinner en milimeter inn i det myke treet. Du drar frem skuffer med klær som du bare heller nedi eskene. Du ser sint ut og det irriterer meg mer enn jeg kunne satt ord på.

Kaffetrakterern står enda på, kaffen ble aldri drukket etter at du kom hjem så jeg finner meg en kopp. Mellom lyden av hellende kaffe hører jeg bare susing av klær nedi esker så jeg skrur på cd-spilleren. Mens jeg blåser på en alt for varm kaffe synger Woven Hand om hvordan flammen brenner i rødt. Det svir i øynene mine når han i myk stemme synger seigt ”And she said that none would have her”. Kaffen brenenr ikke like hett når jeg setter samme sangen på på nytt og jeg drikker den i litt for store slurker mens frysningene tar kroppen min. Du går forbi med med stivt blikk og to esker i armene, kjeven din er stram. Jeg heller meg mer kaffe og går i gang med å åpne skap og skuffer. Det er lite i denne leiligheten som jeg er spesielt knyttet til, mesteparten av det du ikke tar med deg kommer jeg til å kaste.

Mens du kommer inn og åpner skuffer i stuen teller jeg blomsterbladene på nytt og kjenner saltsmaken mens jeg nynner ”And she said that none would have her”

Vibrasjoner

2010-01-25T14:36:00.001-08:00

jeg har et dyr i ryggraden, den vrir seg med meg mens jeg danser.
mens jeg maler deg utover i sengetøy av gull og påfulgfjær.
jeg har elver i magen som bruser over.
det klør i pulsen,
i halsen,
i smilet som for lengs ble manisk i det du dyttet meg litt for nær
kanten.
Jeg har klør du enda ikke har sett,
en latter som vil rive deg i fillebiter før kvelden er omme.
Jeg har sluppet opp for vuggende bølger
og er igjen
vibrerende natur.

Knull

2010-01-25T14:35:00.002-08:00

- jeg fant ikke lykken.

ikke der jeg trodde jeg skulle finne den
mellom halvskitne sengetepper i gult.
tre timer senere satt jeg på en buss,
håret i knuter og leppestiften min på pikken din.
med bitter tobakksmak på tungen og hjertet i lomma fant jeg ikke lykken,

- dansende i svetten din.

Frelsen mellom dine lår

2010-01-25T14:35:00.001-08:00

- henne

meg selv nå.
i dette sekund
reflekterene
eksisterende
(på en måte)

jeg har jaktet virkeligheten nå en stund
gjør ikke alle det?
jakter sin egen virkelighet.
jeg jakter også håpet
rusen av å bli skuffet er alt for susende
jeg ødelegger meg selv med vilje

jeg styres av min egen lyst
fallende inn i denne evigvarende nytelsen
(om du kan kalle dette nytelsen, himmelen er ikke for langt unna,
helvete er bare et blikk)
bannende over meg selv på enden av turen
leende mot deg i det du kommer
jeg har lett etter meg selv i alt for mange skittne lakener.
dette blir ikke det siste

du
observerer
konstruerer meg til ditt
eiendommelige, syke, selvopptatte du
(jeg elsket deg, vet du)

-han

jeg ser deg gråte
jeg har sett det alt for mye
i min egen verden forsvant min egentlige medlidenhet
erstattet av et håp om deg
du ville alltid være ren
jeg ødela det med vilje

stønnet du i lyst eller avsky?
lukket du øynene i nytelse eller var det ikke meg du tenkte på?
jeg har ikke vært den eneste
som søkte frelsen mellom dine lår
som en sulten ridder i et korstog
jeg vil ikke bli den siste

hammrende inn og ut av deg
hungrende, lengtende, døende og du var en kilde
svetten min klistrer seg mot huden din
(ditt flirende ansikt slo meg aldri som vakkert, selv ikke i det jeg kom)
jeg dør nå snart
det er ingenting vakkert over kroppen din som hiver og puster
halvt i galskap klamrer jeg meg til mitt siste strå.
(skjelvende, gråtende, leende, jeg vil fortsette jakten i deg)

Vin og kjærlighet

2010-01-25T14:34:00.002-08:00

smaken av kvelden ruller over tungen min
jeg liker ikke vin, men jeg liker følelsen
ordene mine flyter over leppene altfor fort
følelsene sitter fast i magen
tårene mine forsvinner i din rødmalte munn
haltende samtale og meninger
livet lå i dette

blikket ditt varmer meg forsiktig innvendig
fascinert av røyken som glir mellom oss
jeg tenkte aldri på deg før nå
latteren som fyller rommet og askebeger med for mange sneiper
jeg trenger ingenting
men vil gjerne ha
akkurat dette

vin og kjærlighet

Støvete smil

2010-01-25T14:34:00.001-08:00

I en liten pakke under senga mi
har jeg gjemt alle minnene mine om deg.

Og en dag skal vi sitte sammen.
Med mine fingre som stryker over dine.
Med leppene dine som kysser skulderen min.

skal vi børste støv av pakken
og glemme

at du gikk.

Månenymfe

2010-01-25T14:33:00.002-08:00

fascinert av lysene som voldtok fjellene
fant hun seg selv dansende på fuktig gress.
ung i årene, sent i uskyldigheten

(hun ville alltid være blek som en månestråle
og
jomfruelig i minnene til de få)

Minnes

2010-01-25T14:33:00.001-08:00

det er ikke bitterheten jeg vekker
men jeg tenker i minner med form av åpne lepper

det var aldri meningen å være trass
men la meg for et øyeblikk minnes det vi aldri ble

Minners rom

2010-01-25T14:32:00.002-08:00

Jeg skimter deler av det jeg var,
biter av det jeg kunne blitt,
blant fotoalbum, gamle bøker og velkjent latter.
Og hver gang jeg går inn i ett rom,
Ser jeg biter av det som låste meg fast i den jeg er nå.

Kalde fingertupper

2010-01-25T14:32:00.001-08:00

det er noe alle vet
at du elsker piken
med kalde
fingertupper
og varmt
hjerte

(bare du kan temme frosten)

Engelens siste dans

2010-01-25T14:31:00.000-08:00

Jeg ser deg nå og da
I skyggen av et minne

Jeg ser deg for ofte i et ansikt som ikke er deg.
Selv om orkesteret har stoppet, hører jeg minnene spille.
alltid den samme sang.

Ego

2010-01-25T14:30:00.002-08:00

det er sjeldent jeg føler livet går fra meg.
Jeg tripper stadig etter med sko som gjør meg mer til meg.
Er det ikke det som er vitsen?
Våkne naken og dekker seg til med seg selv?

Jeg danser gjerne sammen med deg.
selv om jeg aldri kan elske deg slik jeg elsker meg selv
Men du har så pene tanker
Jeg føler du er litt meg.

(Det er jeg som er vakrest i verden,
for jeg kan jo ikke se gjennom dine øyne)

Definisjon: Frihet

2010-01-25T14:30:00.001-08:00

Jeg skulle være fri,
leve fra dag til dag og male på veggene.
Jeg skulle huske min mor og hennes forsøk.
solen skulle alltid vekke meg og frokost var klokken tre.
Jeg skulle være vakker bare for meg selv
med skjørt som flagret i vinden og gensere som gled ned den ene armen.
Jeg skulle sitte på torget uten sko og røke sigarer.
Med musikk i ørene og grus under beina
skulle jeg være fri.

(Er det for sent?)

Brent

2010-01-25T14:29:00.001-08:00

Jeg tror det ender her,
I støvet av alt.
Vi var som en skogbrann,
Nå er alt svidd vekk.

(Du temmet kulden)

Bless the whore

2010-01-25T14:28:00.000-08:00

Bless the whore
she has the pompousity to hate the one she should love
(and spread for those she should hate)

Bless the bitch
she consumes vanity at a daily basis, no dishonor
(captivated by her own reflection)

Blessed be the women who give themselves to the fading illusion of hell
Blessed be the women who dare to belive in nothingness
(tongue-tied praying to the hollow cross)

Barndomsdans

2010-01-25T14:27:00.000-08:00

Jeg burde ha visst at det ville komme til dette.
Mens gamle ord flyr i sirkler over sannheten.
All uskyldighet tapt.
All magi forlatt.

Var det vel noengang håp for oss alle?
Mens man smelter sakte inn i virkeligheten.
Alle illusjoner borte.

(Evig streben etter en evighet med svimmel dans)

Vårløsning

2010-01-25T14:26:00.000-08:00

Hun hadde elsket før.
I harde trekk.
Hender som holdt henne med intensitet og merker som hun bar med seg dagen etter.
Tilfredstillelse som kom av stormer, orkaner. Og de kunne lukte henne enda før de så henne.
Selv under parfymen lå villheten som fikk neseborene deres til å vibrere.
Det var bare slik hun var.
Smilet som alltid lå krøllet tilfreds i munnviken hennes lå nå og strakte seg over leppene som en leken katt, mens øynene skuet bortover,
vekkover,
utover.
Alt som var nært var for lengst begynt å trette henne og i dag var hun ikke varmt jern, hard is og rå natur.
I dag var hun vuggende bølger, nygrodd gress og bare føtter mens hun drakk kaffen sin.
De gikk i litt for høflige sirkler rundt henne og visste ikke at hun for lengs hadde temmet villheten og lært seg å flyte før hun sprang.
Og med halvsløvt humør lurte hun på hvor hun skulle flyte avsted denne gang.